Korsbåndskade hund og katt

Det craniale cruciata ligament (fremre korsbånd) kan ryke helt eller delvis hos både hund og katt. Dette fører til instabilitet i kneleddet, med påfølgende halthet og smerte. Over tid vil denne instabiliteten gi artrose i kneleddet.

Illustrasjon fra Fitzpatrick Referrals, UK

Korsbåndskade er en av de aller vanligste årsakene til halthet hos hund og katt. Det dreier seg da som regel om en partiell eller komplett ruptur av det craniale cruciata ligament, det fremre korsbåndet.

Korsbåndenes oppgave er å stabilisere kneleddet i craniocaudal retning, slik at lårbeinet og leggbeinene ikke sklir i forhold til hverandre når dyret legger vekt på foten.

Når vi stiller diagnosen ruptur av det craniale cruciata ligament, er dette en diagnose som initielt baserer seg på mistanke (historien, dyrets bevegelsesmønster, type halthet, smerte fra kneleddet, hevelse i kneleddet).

Men det patognomoniske symptom, altså det sikre utvetydige kjennetegn og diagnostiske hjelpemiddel, er craniocaudal instabilitet i kneleddet. Dette undersøkes ved å provosere stabiliteten i kneleddet i craniocaudal retning.

Det finnes to tester for dette, den såkalte skuffebevegelsen (se video av dette demonstrert her: https://www.facebook.com/melhusdyreklinikk/videos/1799742746717279/ ) eller cranial tibial thrust. For å vurdere denne testen eksakt er dyret sedert eller lett anestesert for undersøkelsen. Har man positiv test er det craniale cruciata ligamentet røket. Man undersøker også samtidig om kollateral ligamentene i kneleddet er stabile.

Det tas rutinemessig alltid røntgen for i forbindelse med korsbåndsdiagnostikk. Da i hovedsak ikke for å se på selve ligamentet eller menisken, som i normale tilfeller ikke synes på røntgen, men for å se på fylning i kneleddet, sekundære forandringer i kneleddet (som artroser), dyrets anatomi (for å planlegge kirurgisk behandling) og eventuelt å avdekke annen samtidig patologi. Det er også slik at man kan ha avulsjonsfrakturer i ligamentfestet eller man kan ha mineralisering av menisken som i begge tilfeller både er synlig på røntgen og viktig å avdekke.

Menisken ligger som en støtpute mellom lårbeinet og leggbeinene i kneleddet. Dens oppgave er blant annet å spre trykket fra lårbeinet over en større flate ved belastning, samt å redusere friksjonen i leddet. Korsbåndskadens craniocaudale instabilitet gjør at menisken kan bli skadet. Av anatomiske årsaker gjelder dette først og fremst den caudale del av den mediale menisk.

Å diagnostisere meniskskade er en større utfordring enn å diagnostisere korsbåndsskaden. Av kliniske tester kan man observere det som kalles meniscal clicks når man utfører modifisert tibia kompresjons test eller ROM test. Dette er vist å ha en sensitivitet på opptil 63%. Vi har også ulike billeddiagnostiske hjelpemidler vi kan støtte oss til. Artroskopisk undersøkelse er utvilsomt den mest sensitive og spesifikke metoden. Ultralyd og MR gir omtrent 80% så sikre svar som artroskopi. Intraoperativt kan man ved å gjøre en artrotomi visuelt inspisere eller probe menisken.

Når det gjelder korsbåndskader, ideell behandling og eventuell samtidig menisk skade er dette er utømmelig tema både i human- og veterinærmedisinen. Dessverre har vi ikke foreløpig noe perfekt hverken svar eller løsning på dette. Men det er mange teorier som gjennom tiden har gitt ulike forslag til og utviklede behandlingsalternativer. I korte trekk dreier det seg historisk om 3 ulike hovedtyper behandling:

1) konservativ behandling 2) kirurgisk behandling 2a) ekstrakapsulær fiksering 2b) tibial osteotomi

BEHANDLINGSALTERNATIVER

Konservativ behandling Konservativ behandling går ut på å holde dyret i strikt ro (i bur) i lang tid, medisinere med betennelsesdempende og smertestillende og la kroppen forsøke å stabilisere leddet selv. Konservativ behandling anbefales ikke fordi det ikke gir et godt resultat for pasienten, og over tid vil kneleddet rammes av artrose. .

Kirurgisk behandling Det finnes ulike metoder for kirurgisk behandling av korsbåndskader. Vi gjør en vurdering og anbefaler den metoden som vil gi det beste resultatet for den enkelte pasient.

2a) Ekstrakapsulær stabilisering Korsbåndsskaden behandles ved å legge en lateral nylonsutur som erstatning for ligamentet for å stabilisere leddet. Dette hjelper på stabiliteten, men gir ikke et fulsltendig stabilt ledd og det er relativt vanlig at stabiliseringen ryker etter en tid. Om kneleddet da ikke har stabilisert seg godt nok sekundært vil skaden være der igjen.

2b)Tibial osteotomi: 1) TPLO/TTA/MMP/cranial wedge Felles for disse metodene er at man ikke forsøker å erstatte korsbåndet. Derimot gjør man korsbåndet overflødig ved å endre kneleddets anatomi. Det er disse metodene som gir minst senvirkninger/artroser av korsbåndsskaden.

TPLO er per dags dato den av metodene som har vist best resultat på kort og lang sikt, og er derfor vår vanligste anbefaling.

Når vi behandler dyr med korsbåndskader forsøker vi å tilpasse behandlingen til det enkelte dyret. Våre anbefalinger vil variere avhengig blant annet av skadens omfang/art, dyrets kroppsvekt, eventuell overvekt, dyrets aktivitetsnivå osv. Det økonomiske vil også bety mye for noen.

For dyr tyngre enn 10 kg er det ingen tvil om at tibial osteotomi gir best resultat. For lettere dyr, katter og små hunder, er det mindre forskjeller om man velger ekstrakapsulær fiksering eller en tibial osteotomi.

Ved ruptur av det craniale cruciata ligament var det tidligere angitt å være mellom 30 og 67 % sannsynlig at man har en samtidig meniskskade. Etter at artroskopi ble mer tilgjengelig, ser tallet ut til å være høyere. Det er også angitt at jo lengre tid det har går fra skaden først oppstod jo større er sjansen for samtidig meniskskade. Det er antydet at man om man i gjennomsnitt finner mindre enn 10-20% meniskskader hos sine korsbåndspasienter underdiagnostiserer dette.

Skader i menisk kan være av svært ulik karakter, fra små radiale revner i den laterale menisk til større rifter eller løsnede biter av den mediale menisk. Det er usikkert hvor stor klinisk betydning mange av disse typene menisk skade har. Det er også kontroversielt hva behandlingen av meniskskaden gjør.

Reparasjon av menisken er ikke aktuelt (krever 6 uker ikke-vektbærende hvile for å hele), og derfor er aktuell behandling fjerning av den skadede del av menisken. Fjerning av menisk i seg selv vil gi utvikling av artroser i leddet på sikt. Det er likevel utvetydig at større rifter/revner i menisken skal behandles med fjerning av den affiserte delen. I de senere år er man også blitt oppmerksom på det man kaller forsinket meniskskade, dvs at man ikke har skade i menisk ved den initielle presentasjon og behandling, men at dette oppstår senere i rekonvalesens perioden.

PROGNOSE Prognosen for et smertefritt, funksjonelt liv er god ved valg av riktig metode tilpasset den enkelte pasient og dens aktivitetsnivå. Mild stivhet/halthet kan forekomme.

På sikt vil alle pasienter med korsbåndskade, uavhengig av behandling, utvikle grader av artroser. Målet med behandlingen er å redusere og forsinke dette så mye som mulig.

ETTERBEHANDLING Ved denne typen skader er rehabiliteringen svært viktig for resultatet. Første 2 dager: plaster/bandasje ved behov Første 12 (10-14) dager: krage til stingene fjernes Første 6 uker: Pasienten må holdes i absolutt ro den første tiden etter operasjonen. Det vil si kun lufting i kort bånd når nødvendig. Ellers ro inne, hvis nødvendig i bur. Ingen trening, lek, løping eller hopping er lov.

Pasienten skal begynne å bruke beinet i kontrollerte former så raskt som mulig etter operasjonen, forsiktig. Dette oppnås ofte best ved å gå sakte framover i bånd.

Første to uker kun ut for å gjøre fra seg. Neste to uker 10 minutter gåtur i kort bånd 3-5 ganger daglig. Neste to uker 10-20 minutter gåtur i kort bånd 3-5 ganger daglig. 6.-8. uke: Gradvis lengre lufteturer i bånd. 8. uke – 4. (6.) måned: Gradvis opptrening til normal aktivitet (6 måneder for sportshunder).

Fysioterapi Fra bandasjen tas av og i hele opptreningsperioden, særlig den første tiden etter operasjonen, vil pasienten ha god nytte av fysioterapi. Noe fysioterapi kan eier gjøre selv, ellers anbefales fysioterapi hos opplært personell. Vanntredemølle anbefales som opptrening fra såret er grodd.

Det eier kan gjøre selv, er å bøye og strekke den opererte foten daglig. Til å begynne med en gang, en gang daglig, deretter økes dette gradvis i takt med pasientens framgang og toleranse.

Fôring Fordi pasienten nå blir holdt i absolutt ro, uten særlig fysisk aktivitet, må kaloriinntaket reduseres. Dette bør skje fra den dagen stingene fjernes. Reduser mengde fôr eller bruk et fôr med lavere energikonsentrasjon. Vi anbefaler livslang leddiett for alle pasienter som har hatt korsbåndsskade.

MEDISINERING Pasienten skal ha smertestillende som angitt på resept.

KONTROLL HOS VETERINÆR Etter korsbåndskirurgi settes det opp en individuelt tilpasset plan for etterkontroll hos veterinær. Kontrollene er avhengige av hvilken kirurgisk metode som er brukt, men følger som regel varianter av følgende oppsett: - 2-3 dager postoperativt. Ta av eventuell bandasje, skifte plaster. Vurdere sår, temperatur, infeksjonsfare, smertelindring. - 12 (10-14) dager postoperativt. Sting fjernes, såret vurderes, smertelindring justeres og opptreningen diskuteres. - 4-6 uker postop. Røntgen. Vurdere resultat og behov for videre medisinering eller oppfølging.

Dyr som får denne type skade, har forøket sjanse for også å skade sin andre fot tilsvarende. Dette kan en forebygge ved å hindre overvekt, ellers er det lite en kan gjøre.

En skade i kneleddet vil, selv med operasjon, etter hvert føre til artrose (inflammasjon og forkalkninger i leddet). Det er derimot umulig å si hvor raskt dette inntrer, og hvor store praktiske konsekvenser dette får. Det finnes egne fôr utviklet for å forebygge artroser, og det finnes egne kosttilskudd som virker forebyggende. Vi anbefaler at derfor fôret Hill’s j/d (normalvekt), Hill’s Metabolic&Mobility (overvekt) eller Artroflex kosttilskudd resten av livet.